Barn som tar risiko i lek tar raskere og smartere beslutninger i trafikken

Professor Ellen Beate Hansen Sandseter ved DMMH er prosjektleder for ViRMa (Virtual Risk Management - exploring effects of childhood risk experiences through innovative methods).

Et av de viktigste funnene til forskerne fra DMMH og University of British Columbia, (UBC), tilsier at foreldre har en god grunn til å la barna klatre litt høyere eller utforske litt friere.

I studien deltok 424 barn mellom 7 og 11 år fra Norge og Canada. Barna gjennomførte to oppgaver i virtuell virkelighet, simuleringer opplevd gjennom VR-briller mens de beveget seg rundt i en gymsal. I den ene oppgaven utforsket barna et virtuelt lekeapparat med ulike høydenivåer. I den andre måtte de avgjøre når det var trygt å krysse en vei med møtende trafikk. Forskerne målte hvor risikovillige barna var i leken, og undersøkte deretter hvordan de samme barna håndterte krevende situasjoner i trafikken.

Resultatene utfordrer den vanlige antakelsen om at det er uforsvarlig å la barn ta risiko. Barna som var mest vågale i lekeoppgaven – de som beveget seg raskere, oppholdt seg mer i høyden og våget seg ut på krevende elementer – var også raskere og mer effektive til å avgjøre når det var trygt å krysse veien. De tok ikke farligere valg, men de leste situasjonen raskere og handlet mer effektivt.

Sandseter har forsket på risikofylt lek i en årrekke og sett at denne typen lek er med på å støtte opp om barns utvikling.

- Å holde barn trygge betyr å la dem ta risiko, sier Mariana Brussoni, professor ved UBC.

- Risikofylt lek er en grunnleggende måte barn lærer om verden, om seg selv og om hvordan de kan holde seg trygge i ulike situasjoner.

Foreldre, skoler og myndigheter har i flere tiår forsøkt å gjøre barndommen tryggere ved å fjerne risiko. Men hvis barn aldri får øve på å vurdere og håndtere små, håndterbare farer, utvikler de kanskje ikke kompetansen som trengs i mer krevende situasjoner. Studien antyder at både utformingen av lekeplasser og graden av frihet barn får, kan påvirke deres evne til å navigere i en kompleks verden – lenge etter at de har forlatt lekeplassen.

To land, to lekeplasser
Norske barn i studien viste betydelig større vilje til å ta risiko enn de canadiske barna. I Norge er friluftsliv og barns selvstendighet integrert i den nasjonale utdanningspolitikken, og norske foreldre og lærere er generelt mer komfortable med fysisk risiko enn mange andre land. Canadiske barn har, på sin side, en mer restriktiv og overvåket barndom. 

VR-teknologien som var avgjørende for studien er utviklet i ViRMa-prosjektet, ledet av professor Sandseter ved DMMH. 

I prosjektsøknaden la forskerne vekt på at det ikke var mulig å teste barns atferd i ekte trafikk. 

- Jeg tror ikke det finnes en etisk komité i verden som ville tillatt oss å sende barn ut i trafikken for å se hvordan de klarer seg, sier Brussoni.

Før teknologien ble utviklet hadde de ikke mulighet til å teste hypotesene skikkelig, men ved hjelp av VR kunne forskerne nå se hvordan barna håndterte en virtuell trafikksituasjon. Dermed fikk de samlet atferdsdata på en trygg måte.  

Barna som tok mest risiko i leken, falt også oftere i den virtuelle lekeplassen. Det understreker poenget: Å falle, snuble og prøve igjen lærer barn hva de mestrer, hvor grensene går, og hvordan de kan justere seg. Disse erfaringene, argumenterer forskerne, overføres til mange andre situasjoner.

- Studien viser at lek er en arena der barn lærer å vurdere og håndtere risiko, også ved å feile, og at dette støtter utviklingen av risikohåndtering i situasjoner også utenfor leken, som i trafikk, sier Sandseter.

For foreldre og de som jobber med barn er det viktig å være oppmerksomme på at barn trenger tid, rom og frihet til å leke - og til å feile - for å ha gode utviklings- og mestringsbetingelser. 

Forskerne i prosjektet fremhever at for voksne rundt barna handler det om å skape en felles forståelse for betydningen av risikofylt lek og barns selvstendige bevegelse, og om å sikre naturlige og kreative lekeområder som er «så trygge som nødvendig», ikke «så trygge som mulig».

Kontaktperson: Prosjektleder Ellen Beate Hansen Sandseter.