Da vi var små hadde vi alle leker, som mor, far og barn. Der vi brukte egne regler og normer som vi fulgte. Så hadde vi regel lekene, de lekte vi oppe på Frøseth. Hver basisgruppe skulle sette opp en liste over leker som vi lekte som barn. Og det ble mange kjente og noen ukjente leker for hver enkelt. Men vi hadde det kjempe gøy og ble mer sammenslått som en klasse. Noen av lekene vi hadde var: Haien kommer, Store steg (en lek som kommer fra Uspekistan), Alle mine kyllinger, Stiv og stubb, Stiv heks og Farge kongen med egen vri.

Her kommer noen bilder fra lekene:

Share/Save

For noen dager siden var de utenlandske studentene våre på byvandring sammen med Anne Sine van Marion. Hensikten med vandringen var å gi studentene en avveksling i en heltisk hverdag med mye faglig innhold, samtidig som de både fikk sett byen vår og føle det nordiske klimaet litt på kroppen.

I vind og lette snøbyger kom gjengen vandrende opp de bratte bakkene mot Kristiansten Festning. Været og de bratte bakkene tatt i betraktning så var det en varm men litt forblåst gjeng som samlet seg til fotografering ved Festningen. Da hadde de gått fra Nidarosdomen via Bakklandet der de hadde hatt en lengre kaffepause før turen gikk videre.

Ved Festningen fortalte Anne Sine litt om Trondheims historie og pekte ut både Munkholmen, Nidarosdomen og andre landemerker, før vandringen fortsatte til Tyholttårnet. Derfra ble det benyttet buss tilbake til DMMH.

Share/Save

Snø og is er fine formingsmaterialer! Det viste 1f mange eksempler på i løpet av et par kalde og snørike februardager!

Klovneansikt, tempel, eventyrslott, valentinshjerte, hai og robåt dukket etterhvert fram fra snømassene, - til glede for alle forbipasserende! 

Barna fra nabobarnehagen så ut til å sette ekstra stor pris på de nye lekene!   

Share/Save

Oppfølging av blogg: Påbud om hjelm i lek?

For meg er dette en prinsippdebatt. I innslaget ser vi barn som sitter på akematter (dvs. lav fallhøyde), og aker i en bakke med litt snø og is med polstrede gjerder og lekeapparater i enden av bakken. Hvor risikofylt dette er er selvsagt et skjønns-spørsmål, men hvis man skal legge seg på den bekymringsfulle tankerekken så er det flere ting som i verste fall kan gå galt… jeg har nevt ryggskader og nakkeskader (ryggsøylen er forbundet med hjernen, og invalidisering og evt død kan også oppstå ved en skade der). For ikke å snakke om den faren selve hjelmen utgjør når 4-6 unger aker tett i tett sammen på en akematte og lett kan dunke inn i fjeset (nese, tenner, øyne..) til hverandre. Vi vet at sikkerhetsutstyr kan gi en ‘falsk’ trygghet, eksempelvis når off-pist-kjørere tar noen ekstra sjanser i skredfarlig område fordi de har med seg skredsøker i lomma… Det er ikke sikkert at ungene i denne barnehagen leker anderledes med hjelm enn de ville gjort uten, men det er helt sikkert at de ikke får den samme nære og intense erfaringen med elementene snø og is i dette tilfellet. Jeg vil gjerne at også vår oppvoksende slekt skal ha kjent elementene på kroppen og blitt i stand til å mestre dem på en fornuftig og hensiktsmessig måte. Skal det gå til så må vi heise et advarselsflagg noen ganger. Hva skjer nå når alle bekymrede foreldre ser på NRK at en barnehage har innført hjelmpåbud? De tar nok en ekstra titt på deres egen lille håpefulles akebakke i barnehagen…, -og hvor går grensen for når foreldre kan gi barnehagen påbud om å innføre påud om hjelm? Og hva hvis det oppstår en skade i en barnehage som IKKE har hjelm?…Prinsippet jeg er opptatt av er at vi ved å innføre slike tiltak et sted fort kan oppnå en ‘ild i tørt gress’ reaksjon hvor mange barnehager kaster seg på denne ‘føre var’ bølgen, - fordi de vil unngå å komme i en situasjon hvor de må forsvare hvorfor de ikke har hjelm når den og den har det. Jeg mener det er (om enn ikke helt hundre prosent klar og tydelig) en grense mellom aktiviteter som skøyter på skøytbanen, slalåm i slalåmbakken, sykling i trafikken osv. hvor sikkerhetsutstyr beskytter barna fra skader de kan få ved uforutsette hendelser eller andre aktører (ofte voksne med bil, nye slalåmski el.) som bruker den samme ‘aktivitetsarenaen’. Jeg villle heller stilt spørsmål om det ALLTID er behov for at unger har på seg sykkelhjelm når de sykler (ganske upolitisk spørsmål nå til dags…), eksempelvis inne på et barnehageområde, men ser samtidig poenget med at dette danner en vane for bruk av hjelm som gjør at de husker å ta den på når de skal sykle ute i trafikken…
Jeg sier ikke at dette er et enkelt spørsmål, men det er en viktig prinsippdebatt! Som du nevner, Johannes, så blir det interessant å se hva som skjer med hjelmene når snøen har forsvunnet. Jeg tror nok de forsvinner når lekeplassen er uten snø, men jeg ville sagt at hvis hjelmene ikke forsvinner den FØRSTE dagen ISEN er borte, så burde alle fornuftige voksne reagere. Jeg har imidlertid mine tvil….NRK klippet viser jo at barna ikke har hjelm BARE når de aker, men også når de leker med bøtte og spade og i dukkestua på området…
…Og at alternativet kan være at de ikke får leke ute i det hele tatt viser hvor viktig det er at vi tar denne debatten…før vi fortere enn vi aner ender opp med amerikanske forhold…da blir nok ‘flisa’ mye vanskeligere å snu! Der bør vi være ‘føre var’!

Share/Save

Ja, da kom det første eksempelet på at barn må ha hjelm på seg når de er i lek på uteområdet i en barnehage i Norge… http://www1.nrk.no/nett-tv/nyheter/spill/verdi/86339 Ungene ser ut til å være godt opplært i at det er verdens mest naturlige ting å bruke hjelm når man leker ute… Når ble det det?- Er det mulig? tar jeg meg i å tenke, men det er jo lenge siden vi så eksempler på barnehager hvor barna måtte ha redningsvester på seg når de lekte ved vannkanten og i fjæra, så overraskelsen burde vel ikke være så stor. Sikkerhetsforskriftene for lekeplassutstyr fra 1996 måtte jo også revideres etter kort tids funksjon for å tilpasses sykkelhjelmene som ungene hadde på seg når de lekte på lekeplasser…

Vi nordmenn liker å se på oss selv som er folkeferd med sunne og barske verdier hvor friluftsliv og nærkontakt med naturen er viktige elementer i vår nasjonale kultur, men hvor er vi i ferd med å bevege oss? Hvilken nærkontakt med naturen og omgivelsene får barn som er polstret med støtdempere både her og der, og med en stor ishockey-hjelm på hodet? Og minst like viktig: hvordan skal polstrede og overbeskyttede barn kunne få en optimal fysisk og mental stimulering? Forskning viser at det å få ta risikoer i lek er en naturlig del av barns utforskertrang - det er deres måte å bli kjent med omgivelsene på, finne ut hva som er trygt og hva som er farlig, og hva deres kropper er i stand til å mestre fysisk og hva de tør. Dette har fra den tidlige morgen vært menneskenes innebygde måte å sørge for overlevelse på gjennom å øke egen risiko-mestring. I tillegg tyder nyere forskning på at når barn får gjøre spennende og risikofylte aktiviteter så har det en antifobisk effekt. Innenfor lekens forholdsvis trygge rammer lærer man seg å ikke være redd for høyder, vann, separasjon, fart, osv. fordi man gradvis møter risikoene og mestrer dem etterhvert.

Vel, nå skal det jo sies at barna i NRK-klippet fikk utfolde seg ganske fritt - bare de hadde på seg hjelm… Men hvert lite skritt i feil retning er et for mye etter min mening! Hjelmer er sikkerhetsutstyr - det hører ikke hjemme i barns naturlige lek! Det er farlig å slå hodet. Det er farlig å få et kraftig støt i ryggen også. Det neste skrittet er kanskje at barna skal ha ryggskinne når de aker? Ja, for hvor går grensen for hva som er for mye sikkerhetsutsyr? Baselederen i klippet kunne fortelle at de ennå ikke hadde opplevd at barn skadet seg i hodet. Dette var altså et ‘føre var’-tiltak. Hvis ‘føre var’-prinsippet får ta styring over hvordan vi voksne organiserer og begrenser barns lek og frie utfoldelse kan vi bare ta en titt over dammen til USA, eller sørover til Australia, så får vi grelle eksempler på hvordan grensen for overbeskyttelse og sikring av barn blir uendelig. Mange der misunner faktisk oss nordmenn i at vi lar barna våre få så frie tøyler i lek, og at vi kan tilby dem så spennende og stimulerende lekemiljø og lekeopplevelser som faktisk (ihvertfall hittil) har kunnet her i Norge.

Paal Christian har nevt det før i sin blogg: Noen barnehager vil ikke ha ansatte med fremmedlegemer i ansiktet, og alle barnehager må ha støtsikker sand. Sørvendte rutsjebaner må bort (de kan bli varme i solen!), høyden på klatrestativet må ikke være for stor, og det må være umulig å klatre der det ikke er ment å klatre, åpninger i lekeplassutstyret må være så store at en sykkelhjelm kan passere, ….listen vokser og vokser. Noen barnehager bruker som nevnt redningsvester ved vann, og nå - hjelmer i uteleken. Faktum er at internasjonal skadestatistikk har vist at etter at sikkerhetsforskriftene for lekeplassutstyr har trådt ikraft så har ulykkesstatistikken på lekeplasser stått på stedet hvil…den har hverken gått opp eller ned…og det er fordi barn søker spenning og utfordring okke som… det er en del av deres naturlige utforskertrang!

Så…- i vår iver i å være ‘føre var’ (som antakeligvis ikke hjelper stort for å unngå ulykker), går vi fra (for å sitere Gunnar Breivik) fra vind i håret til hjelm…fra nærhet til omgivelsene til distanse og beskyttelse fra omgivelsene. Noen som vil bli med å snu trenden og ta vare på det verdifulle i å la barn teste sitt miljø og sine egne grenser gjennom fri og spennende lek i naturlige rammer?

…da var hjertesukket over…for denne gang…

Ellen Beate

Share/Save