Læreren går rett i i tet på 62 ` Nord. Testet formen før turen til uka. Knallvær og flott tur.

Vinden har tatt den lett gjenkjennbare “pålen” men jeg fikk tatt et flott bilde av meg selv og kjennemerket! Legg hodet på skakke fordi jeg ikke fikk til å rotere bildet!!!!

Etter at toppturen ble dokumentert var det flott, men bratt nedkjøring til starten av Lindboeløypa. I Bymarkas flotteste nedkjøring (Lindboeløypa) var føret knall, og selv om han som sto og skulle smøre om ble litt småskremt da jeg såvidt klarte å unngå han, var det en artig nedkjøring. Like artig var ikke bakkene opp mot Rønningen, men jeg kom opp til slutt (dog litt sliten).

Så nå er jeg klar for tur til Dindalen på onsdag!

Share/Save

Fysfos fordypning skal på vintertur til Dindalen på Oppdal. Der skal de grave snøhuler og lære mye om vinterfriluftsliv før de skal gå over fjellet tilbake til Oppdal. Klassen deles inn i seks grupper og gruppene skal i løpet av vinteren kjempe om 1000 poeng før, under og etter turen. Den gruppa som får mest poeng til slutt får bestemme hva overskuddet fra klassekassa skal brukes til.

For å få poeng før og etter turen må det BLOGGES. Ingen blogg - ingen poeng!

FØLG MED - Det kommer MER!

Under kommer det to bilder og litt tekst fra i fjor!

Kommentar fra en av gruppene om den siste dagen:

“Videre nedover fjellet ble det noen utfordringer. Alle kom seg ned, heldigvis, men det ble mange fall, mye frustrasjon og latteren hang løst hos de aller fleste. Mona og Birger syntes det var moro å kjøre ned fjellet, mens Heidi og Trude så ikke helt gleden med dette. Det ble derfor en del fall på de to sistnevnte og til slutt fikk Trude sitte på pulken til Ollis slik at hun skulle komme seg ned fjellet samme dag (i følge Ollis). Vi føler denne dagen ble en fysisk og psykisk påkjenning hos alle, og det er absolutt en opplevelse vi tror de fleste sent glemmer. Gruppa var flink til å motivere hverandre og det var en stor bragd at alle gjennomførte turen.”

Share/Save

STAMMELEK!

Vi fikk i oppdrag å lage vår egen stamme hvor kun vår egen fantasi satte grensene. Vi bestemte oss for å bringe resten av klassen 6000 år tilbake i tid, til en mystisk stamme som kalte seg “Steinblokkfolket”. Vi bestod av høvdingen “Steinur”, høvdingkona “Huldur”, og de tre barna “Frigar”,”Fosna”, “Fnusia” og trollkonen “Nikkenakka”. Vi var ganske så nervøse før start, men her var det å kaste seg ut i det! Vi forsøkte å bruke sminke og enkle kostymer som bestod av en svart søppelsekk for å gjøre det hele mer virkelighetsnært for vårt gode publikum.

“Steinblokkfolket er oss,

Steinur er vår boss.

Vi jakter med bein, klubbe og stein,

men det går sjelden bra for vi er så gamle og sein.”

HOVEDDOKUMENTASJON: Middag og kos rundt bålet!

Etter en lang og slitsom dag med diverse aktiviteter og stammelek ble det tid for middag og bålkos. På tross av kaldt og vått vær var stemmningen god og humøret var på topp! 

Geir angriper pølsa etter en slitsom dag som høvding.

Etterlengtet varme fra grillene.

På tross av våte lomper og brød har nygrillede pølser aldri smakt så godt.

Nam nam!

Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær.

PS: Legg merke til Aleksander

KOS RUNDT BÅLET!

Mange nye mennesker og navn å gjøre seg kjent med, og dermed passet det perfekt med en navnlek.
Alle utførte og besto med glans, så nå kan vi forhåpentligvis alle navnene i klassen (Y)

Tusen takk for en koselig tur til Frøset gård. På tross av kaldt og til tider veldig vått vær, er det en tur vi kommer til å huske med smil om munnen!

Mvh, basisgruppe 3 - Jørn, Geir, Janne Elisabeth, Veronika, Elise Kristin og Øydis

Share/Save

For noen dager siden var de utenlandske studentene våre på byvandring sammen med Anne Sine van Marion. Hensikten med vandringen var å gi studentene en avveksling i en heltisk hverdag med mye faglig innhold, samtidig som de både fikk sett byen vår og føle det nordiske klimaet litt på kroppen.

I vind og lette snøbyger kom gjengen vandrende opp de bratte bakkene mot Kristiansten Festning. Været og de bratte bakkene tatt i betraktning så var det en varm men litt forblåst gjeng som samlet seg til fotografering ved Festningen. Da hadde de gått fra Nidarosdomen via Bakklandet der de hadde hatt en lengre kaffepause før turen gikk videre.

Ved Festningen fortalte Anne Sine litt om Trondheims historie og pekte ut både Munkholmen, Nidarosdomen og andre landemerker, før vandringen fortsatte til Tyholttårnet. Derfra ble det benyttet buss tilbake til DMMH.

Share/Save

Snø og is er fine formingsmaterialer! Det viste 1f mange eksempler på i løpet av et par kalde og snørike februardager!

Klovneansikt, tempel, eventyrslott, valentinshjerte, hai og robåt dukket etterhvert fram fra snømassene, - til glede for alle forbipasserende! 

Barna fra nabobarnehagen så ut til å sette ekstra stor pris på de nye lekene!   

Share/Save

Jeg nappet med meg kameraet i det jeg løp ned trappene for å få et ord med disse “drageløperne”. Damene kunne fortelle at de jobbet med et tverrfaglig prosjekt i naturfag og matematikk der oppgaven var å lage en drage som flyr.

Prosjektet viste seg å omfatte både prosjektbeskrivelse, arbeidstegninger samt matematiske og fysiske beregninger for å lage en flygedyktig drage. I tillegg skulle det presenteres en vurdering av hvordan dette prosjektet kunne vært brukt i barnehagen og hvilke aldersgrupper som kunne deltatt.

Tusen takk til studentene Kristin Steigedal Hals, Hilde Kvernstad, Tina Hanger Bye, Pia Christine Schei som stilte opp til fotografering og som fortalte om prosjektet.

I dagene som fulgte etter at den første dragen passerte vinduet mitt har det passert flere. Dragene har vært i ulike farger og former, men mer eller mindre flyvedyktige har de vært alle sammen.

Share/Save

Oppfølging av blogg: Påbud om hjelm i lek?

For meg er dette en prinsippdebatt. I innslaget ser vi barn som sitter på akematter (dvs. lav fallhøyde), og aker i en bakke med litt snø og is med polstrede gjerder og lekeapparater i enden av bakken. Hvor risikofylt dette er er selvsagt et skjønns-spørsmål, men hvis man skal legge seg på den bekymringsfulle tankerekken så er det flere ting som i verste fall kan gå galt… jeg har nevt ryggskader og nakkeskader (ryggsøylen er forbundet med hjernen, og invalidisering og evt død kan også oppstå ved en skade der). For ikke å snakke om den faren selve hjelmen utgjør når 4-6 unger aker tett i tett sammen på en akematte og lett kan dunke inn i fjeset (nese, tenner, øyne..) til hverandre. Vi vet at sikkerhetsutstyr kan gi en ‘falsk’ trygghet, eksempelvis når off-pist-kjørere tar noen ekstra sjanser i skredfarlig område fordi de har med seg skredsøker i lomma… Det er ikke sikkert at ungene i denne barnehagen leker anderledes med hjelm enn de ville gjort uten, men det er helt sikkert at de ikke får den samme nære og intense erfaringen med elementene snø og is i dette tilfellet. Jeg vil gjerne at også vår oppvoksende slekt skal ha kjent elementene på kroppen og blitt i stand til å mestre dem på en fornuftig og hensiktsmessig måte. Skal det gå til så må vi heise et advarselsflagg noen ganger. Hva skjer nå når alle bekymrede foreldre ser på NRK at en barnehage har innført hjelmpåbud? De tar nok en ekstra titt på deres egen lille håpefulles akebakke i barnehagen…, -og hvor går grensen for når foreldre kan gi barnehagen påbud om å innføre påud om hjelm? Og hva hvis det oppstår en skade i en barnehage som IKKE har hjelm?…Prinsippet jeg er opptatt av er at vi ved å innføre slike tiltak et sted fort kan oppnå en ‘ild i tørt gress’ reaksjon hvor mange barnehager kaster seg på denne ‘føre var’ bølgen, - fordi de vil unngå å komme i en situasjon hvor de må forsvare hvorfor de ikke har hjelm når den og den har det. Jeg mener det er (om enn ikke helt hundre prosent klar og tydelig) en grense mellom aktiviteter som skøyter på skøytbanen, slalåm i slalåmbakken, sykling i trafikken osv. hvor sikkerhetsutstyr beskytter barna fra skader de kan få ved uforutsette hendelser eller andre aktører (ofte voksne med bil, nye slalåmski el.) som bruker den samme ‘aktivitetsarenaen’. Jeg villle heller stilt spørsmål om det ALLTID er behov for at unger har på seg sykkelhjelm når de sykler (ganske upolitisk spørsmål nå til dags…), eksempelvis inne på et barnehageområde, men ser samtidig poenget med at dette danner en vane for bruk av hjelm som gjør at de husker å ta den på når de skal sykle ute i trafikken…
Jeg sier ikke at dette er et enkelt spørsmål, men det er en viktig prinsippdebatt! Som du nevner, Johannes, så blir det interessant å se hva som skjer med hjelmene når snøen har forsvunnet. Jeg tror nok de forsvinner når lekeplassen er uten snø, men jeg ville sagt at hvis hjelmene ikke forsvinner den FØRSTE dagen ISEN er borte, så burde alle fornuftige voksne reagere. Jeg har imidlertid mine tvil….NRK klippet viser jo at barna ikke har hjelm BARE når de aker, men også når de leker med bøtte og spade og i dukkestua på området…
…Og at alternativet kan være at de ikke får leke ute i det hele tatt viser hvor viktig det er at vi tar denne debatten…før vi fortere enn vi aner ender opp med amerikanske forhold…da blir nok ‘flisa’ mye vanskeligere å snu! Der bør vi være ‘føre var’!

Share/Save

Ja, da kom det første eksempelet på at barn må ha hjelm på seg når de er i lek på uteområdet i en barnehage i Norge… http://www1.nrk.no/nett-tv/nyheter/spill/verdi/86339 Ungene ser ut til å være godt opplært i at det er verdens mest naturlige ting å bruke hjelm når man leker ute… Når ble det det?- Er det mulig? tar jeg meg i å tenke, men det er jo lenge siden vi så eksempler på barnehager hvor barna måtte ha redningsvester på seg når de lekte ved vannkanten og i fjæra, så overraskelsen burde vel ikke være så stor. Sikkerhetsforskriftene for lekeplassutstyr fra 1996 måtte jo også revideres etter kort tids funksjon for å tilpasses sykkelhjelmene som ungene hadde på seg når de lekte på lekeplasser…

Vi nordmenn liker å se på oss selv som er folkeferd med sunne og barske verdier hvor friluftsliv og nærkontakt med naturen er viktige elementer i vår nasjonale kultur, men hvor er vi i ferd med å bevege oss? Hvilken nærkontakt med naturen og omgivelsene får barn som er polstret med støtdempere både her og der, og med en stor ishockey-hjelm på hodet? Og minst like viktig: hvordan skal polstrede og overbeskyttede barn kunne få en optimal fysisk og mental stimulering? Forskning viser at det å få ta risikoer i lek er en naturlig del av barns utforskertrang - det er deres måte å bli kjent med omgivelsene på, finne ut hva som er trygt og hva som er farlig, og hva deres kropper er i stand til å mestre fysisk og hva de tør. Dette har fra den tidlige morgen vært menneskenes innebygde måte å sørge for overlevelse på gjennom å øke egen risiko-mestring. I tillegg tyder nyere forskning på at når barn får gjøre spennende og risikofylte aktiviteter så har det en antifobisk effekt. Innenfor lekens forholdsvis trygge rammer lærer man seg å ikke være redd for høyder, vann, separasjon, fart, osv. fordi man gradvis møter risikoene og mestrer dem etterhvert.

Vel, nå skal det jo sies at barna i NRK-klippet fikk utfolde seg ganske fritt - bare de hadde på seg hjelm… Men hvert lite skritt i feil retning er et for mye etter min mening! Hjelmer er sikkerhetsutstyr - det hører ikke hjemme i barns naturlige lek! Det er farlig å slå hodet. Det er farlig å få et kraftig støt i ryggen også. Det neste skrittet er kanskje at barna skal ha ryggskinne når de aker? Ja, for hvor går grensen for hva som er for mye sikkerhetsutsyr? Baselederen i klippet kunne fortelle at de ennå ikke hadde opplevd at barn skadet seg i hodet. Dette var altså et ‘føre var’-tiltak. Hvis ‘føre var’-prinsippet får ta styring over hvordan vi voksne organiserer og begrenser barns lek og frie utfoldelse kan vi bare ta en titt over dammen til USA, eller sørover til Australia, så får vi grelle eksempler på hvordan grensen for overbeskyttelse og sikring av barn blir uendelig. Mange der misunner faktisk oss nordmenn i at vi lar barna våre få så frie tøyler i lek, og at vi kan tilby dem så spennende og stimulerende lekemiljø og lekeopplevelser som faktisk (ihvertfall hittil) har kunnet her i Norge.

Paal Christian har nevt det før i sin blogg: Noen barnehager vil ikke ha ansatte med fremmedlegemer i ansiktet, og alle barnehager må ha støtsikker sand. Sørvendte rutsjebaner må bort (de kan bli varme i solen!), høyden på klatrestativet må ikke være for stor, og det må være umulig å klatre der det ikke er ment å klatre, åpninger i lekeplassutstyret må være så store at en sykkelhjelm kan passere, ….listen vokser og vokser. Noen barnehager bruker som nevnt redningsvester ved vann, og nå - hjelmer i uteleken. Faktum er at internasjonal skadestatistikk har vist at etter at sikkerhetsforskriftene for lekeplassutstyr har trådt ikraft så har ulykkesstatistikken på lekeplasser stått på stedet hvil…den har hverken gått opp eller ned…og det er fordi barn søker spenning og utfordring okke som… det er en del av deres naturlige utforskertrang!

Så…- i vår iver i å være ‘føre var’ (som antakeligvis ikke hjelper stort for å unngå ulykker), går vi fra (for å sitere Gunnar Breivik) fra vind i håret til hjelm…fra nærhet til omgivelsene til distanse og beskyttelse fra omgivelsene. Noen som vil bli med å snu trenden og ta vare på det verdifulle i å la barn teste sitt miljø og sine egne grenser gjennom fri og spennende lek i naturlige rammer?

…da var hjertesukket over…for denne gang…

Ellen Beate

Share/Save

I snart to år har vi hatt tilbud om å trene i lunsjen - tre ganger i uken blir vi motivert, utfordret, presset og rost av vår personlige trener Ellen Beate Sandseter. Hun er rå, kjempesterk, blid og litt av en inspirator!

Noen ganger kan du lure på hvor Ellen Beate henter all energien fra, og jeg forstår godt hvorfor akkurat hun forsker på barn og risikofylt lek. Det er moro å høre henne fortelle fra forskningen sin - om barns tilbøyelighet for risikofylt lek som gir sterke stimuli og spenningsopplevelser…

(more…)

Share/Save